Tilskudd til ekspertbistand er et virkemiddel under IA-avtalen, som ble innført i 2019 for å forebygge og redusere sykefravær i arbeidslivet. Ordningen gir arbeidsgivere økonomisk støtte til å engasjere en ekstern ekspert som skal bistå i å avklare årsaker til sykefravær. På bakgrunn av dette skal de foreslå tiltak for å få den ansatte tilbake i arbeid. Målgruppen for ordningen er arbeidstakere med langvarig eller hyppig gjentakende sykefravær. Ordningen ble også evaluert i 2022 av AFI og Proba. Formålet med denne nye evalueringen har vært å gå dypere inn i å dokumentere og vurdere ordningens måloppnåelse - virker ordningen virker etter intensjonen, og hvordan den kan bli bedre? Funn Evalueringen viser at bruken av tilskuddsordningen har økt betydelig siden 2019, men at det fortsatt er store variasjoner i bruken mellom ulike fylker og bransjer. Kjennskapen til ordningen blant arbeidsgivere er fortsatt relativt lav, og mange er usikre på om de fyller vilkårene for å søke. De fleste arbeidsgivere og arbeidstakere som har benyttet ordningen er fornøyde, og opplever at ekspertbistanden har bidratt til å avklare situasjonen og finne løsninger. Ordningen har flere viktige bieffekter, blant annet styrker den arbeidsgivers arbeidsmiljøkompetanse og den ansattes håndtering av sin helhetlige livssituasjon. Registerdataanalysen viser imidlertid at arbeidstakere som mottar ekspertbistand ikke har større sannsynlighet for å komme tilbake i arbeid enn andre i målgruppen. Dette kan også skyldes at sakene som får ekspertbistand er mer komplekse. Forskerne bak evalueringen anbefaler blant annet å gjøre ordningen bedre kjent ved å lage én felles portal for både søknader og refusjon, samt styrke NAVs oppfølging av sakene i etterkant. I tillegg anbefaler forskerne å videreføre og gradvis utvide ordningen med delegert vedtaksmyndighet til flere NAV-kontor, samtidig som NAV Arbeidslivssenter beholder en koordinerende rolle for å sikre god opplæring og oppfølging av kontorene. Oxford og Proba skisserer to mulige utviklingsspor for ordningen. Den kan rendyrkes mer som et individrettet tiltak for tidlig innsats i sykefraværsoppfølgingen, eller den kan i større grad brukes til lederstøtte som siste utvei og bidra til ny dynamikk i fastlåste sykefraværssaker.