Det overordnede målet med dette prosjektet var å undersøke om det er noen grupper som er mer digitalt sårbare enn andre, hvilke forhold som utgjør digital sårbarhet og hvilke konkrete barrierer og utfordringer sårbare grupper møter når de skal ta i bruk digitale velferdstjenester som innebærer selvbetjening, som nav.no. Vi har samlet inn data ved hjelp av litteraturgjennomgang, intervju og spørreskjema. Data i intervju og spørreskjema er samlet inn fra fagpersoner som bistår brukere med å bruke nav.no som del av jobben sin: Ansatte som jobber i kommunale tilbud til flyktninger, ansatte som jobber i lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus, sosionomer på sykehuset som jobber med både somatikk og psykiatri, og ikke minst ansatte på biblioteket. Pårørende fikk også mulighet til å besvare skjema. Resultater: 793 personer besvarte spørreskjemaet, 30 ble intervjuet og 42 artikler ble inkludert i litteraturgjennomgangen. Digital sårbarhet består av mange ulike forhold: helserelaterte barrierer, sosiale barrierer, lav digital kompetanse, lav byråkratisk kompetanse og språkutfordringer. Jo flere av disse barrierene en bruker opplever, jo mer digitalt sårbar er vedkommende. Å ikke mestre digitale selvhjelpsløsninger kan ha både økonomiske, helserelaterte og juridiske konsekvenser for brukerne. I tillegg kom det frem at informantene i dette prosjektet opplever at digitalisering ikke fører til myndiggjøring for de brukerne de møter og hjelper – men heller det motsatte: Mange brukere føler seg som tapere i møtet med digitale selvhjelpsløsninger.